Internat

Først litt fakta:
Mongolia e delt inn i ca. 20 aimag, tilsvare norske fylker.
Kvart aimag e delt inn i sum, som kan sammenlignas med kommunar.
I et vanlig sum på landsbygdå bur det typisk 3000 mennesker.
Siden landet e mildt sagt tynt befolka, e det i et sum vanligvis bare ei bygd, et sentrum med ein del hundre mennesker og ein butikk, administrasjon og postkontor. Resten av menneskene bur i gerane sine spredt rundt omkring.
I sumsentrum e det og skule, og vanligvis e det et internet for elevane som bur andre plasser i sumet, så dei og får mulighet te å gå på skule.

På torsdag ba eg meg fri fra jobb for å bli med ut på tur. Det va sosialprosjektet som snart ska kjøras igang her i Khovd som sko på tur for å se kossen tilstandane va i Erdenburen sum. Sosialprosjektet planlegge å jobba med internatene i sumene i Khovd aimag, og i det sista har de vært på ein del turar for å se ka som fins og ka behovene e.
På disse internatene bur det ungar mellom 6 og 16 år. Det internatet eg va på i Erdenburen va i forholdsvis god stand. Dåkke skjønne, her hadde de faktisk ei seng te kvar unge. Et internat sosialprosjektet va på dagen ette va meint for 70 ungar, men det budde 130 ungar der. Det vil sei at de va omtrent to ungar på kvar seng. Det e omtrent 8 senger på kvart rom, og utenom sengene e det egentlig ingenting på rommene. Ingen leker, ingen ting, kanskje bare ein plakat eller to på veggane.
Men vettuka, detta går an. De får rikelig med mat, i Erdenburen hadde ungane te og med tilgang på bibliotek og gymsal så det va faktisk litt aktivitetstilbud.

Men det inntrykket eg sitte igjen med komme av detta: på internatet e det ansatt ein lærar som jobbe kvar vekedag på dagtid. I tillegg e det alltid ein person på vakt, ei slags husmor, for å ta seg av sjuke ungar og sånt.
Men det e alt.
100 ungar, i alle mulige faser av oppveksten som du finne mellom 6 og 16 år, ska føla seg sett og utfordra og elska av et enkelt menneske. Det kan ikkje gå an. Den eine ansatte husmorå har ikkje sjans te å fylla den plassen to foreldre har hos kvar enkelt av dei ungane.
Mången av ungane på internatene e utrulig fattige, og har det gjerna bedre i forhold te mat og andre fysiske ting der enn de hadde hatt heima. Men eg har vondt av dei som vokse opp under sånne forhold. Dei som klare det e nok godt herda for resten av livet, den ska de ha. Og mången av de vett ikkje om noke aent. Det e detta som e det einaste alternativet.

Men for min del fekk ordet internat ei breiare betydning enn det har hatt før.