Eg e blitt voksen

Den siste måneden har eg opplevd og gjort mången ting som gjer at eg ettekvart begynne å kjenna meg voksen. Eg har lenge visst at eg snart burde væra voksen, men følt meg meir som ein usikker fjortis enn ei voksen dama. Men bevisene på at eg e på vei inn i de voksnes rekker komme på løpande snor:
- Eg bur i ein leilighet for meg sjøl
- Når me e mången samla e det heilt naturlig at eg sitte på voksenbordet, ikkje barnebordet
- Eg får egen lønn som det e opp te meg å bruka på fornuftige og ufornuftige ting
- Eg snakke med ungane om ting som "me voksne" (i motsetning te å sei "de voksne") pleie å gjer
- Eg bur i Mongolia mens foreldrene og søsknene mine e i Norge
- Eg kan handla på internett, søka lån, dra på reiser, you name it. Og det uten å spør noken som helst om lov først.

Men møkje av detta e ting som og ein vanlig ungdom konne gjort. Den siste tingen, som ein gong for alle vise at eg e voksen, e denna:

- Eg deltar på stabsmøte

For dei som ikkje vett det: stabsmøter e når alle misjonærane på feltet samle seg (med jevne mellomrom) for å snakka om ting som dukke opp. Planer for ting som ska skje, ordningar, ting som trenge å bli fiksa eller endra.
Heilt fra eg va ganske liten har stabsmøtene vært noke av det mest spennande og mystiske eg har visst om. Stabsmøterommet va det aller helligste, der satt dei voksne og snakkte om ting som me ungane ikkje fekk veta noke om. Og ikkje minst så hadde de alltid noke godt. Tenk, midt i vekå, og så satt de der og gomla i seg kaker og snop som i et kassåhelst barneselskap! Me ongane venta utanfor, og avogte skjedde det små eller store kriser som gjorde at me konne brasa inn for å gi beskjed om uhellet eller urettferdigheten eller ka det nå va, og så sjekka ka de åt i dag.
Eg har nå deltatt på to stabsmøter. De e ganske like alle andre møter eg har vært på. Og me snakke meir enn me ete.

Men nå har ungen i meg skjønt at eg e blitt ein av dei voksne.